presse

Frank Skovrand/ Drømmevakt

 

Da den avdøde amerikanske sangeren/ låtskriveren Warren Zevon (1947-2003) besøkte Norge for konserter etter sitt formidable albumcomeback med Sentimental Hygiene i 1987, ble konserten hans på osloklubben Sardines torpedert midtveis av at en morroman utløste overrislingsanlegget.

Etter et langt opphold kom Zevon tilbake på den strømløse scenen, og åpnet med følgende lakoniske melding; —When technology breaks down, society will once again have to call upon the services of the folksinger.

 

Haldenser Frank Skovrand er godt kvalifisert for å aksle den oppgaven, som trubaduren som synger det som det er, uten alt for mye teknologisk fiksfakseri.

Nå er Skovrand her med sitt tredje album, Drømmevakt, i en serie som på alle vis akselerer, både i utgivelsestakt og i musikalsk intensitet, fra debuten, Hotellmorgen (2009) via fjorårets Tusenmeterblikk.

 

Allsidige Skovrand har nettopp avsluttet den første oppsetningen av haldenser Tord Akerbæks skuespill Statsmusikus Hagenbergs memoirer på Norges eldste teaterscene i Rosenlundsalen i hjembyen. Der beveger Skovrands rollefigur seg i saltomortaler bakover i Haldens historie, via tilsynelatende tilfeldigheter, historiske brikker som faller inn i hverandre med til dels katastrofale menneskelige konsekvenser.

 

Skovrand får også tid til et lite knippe sanger i den svært krevende enmannsforestillingen, ved siden av en omfattende taletekst.

Med seg på scenen har «Hagenberg/ Skovrand» en trio, som også utgjør tre fjerdedeler av ensemblet som spiller på Drømmevakt ; Platas produsent, multiinstrumentalist Freddy Holm, nylig døpt av den amerikanske produsenten John Agnello til «The FreddyPhonic Orchestra», kontrabassist Roger Morland (til daglig i Det Norske Blåseensemblet) og arkitekt-gitarist Markus Linge.

I tillegg, trommeslager og perkusjonist Magnus Buer Hansen.

 

Til sammen skaper denne kvartetten musikk som strekker seg ut over et stort lerret, her høres referanser til europeisk teatermusikk slik den ble laget av Kurt Weill på 1920-30-tallet, her blåser det svensk saltvannsrock fra Lundell til Winnerbäck, her høres lærdommen fra de største norske visesangerne fra Finn Kalvik til Ole Paus.

 

—Jeg tror jeg har det som en sykdom, det har alltid vært sånn, behovet for å vri og vende på ord og uttrykk, ofte til mine omgivelsers store fortvilelse, forteller Frank, —det å skrive sangtekster er bare en konsekvens av denne «sykelige tilstanden».

 

—Jeg tenker også at vi som skriver har et ansvar for å ta vare på språket, både ved å utvide det og å bevare det som risikerer å bli glemt, borte. I så måte er Hamsun et stort forbilde, han besatt et ordforråd som var gigantisk sammenlignet med det som var vanlig i hans levetid.

 

—En kortfattet beskrivelse av det jeg gjør på Drømmevakt er kanskje «Filosofiske betraktninger fra et mørkt hjørne.» Dette er muligens mindre personlige tekster enn hva tilfellet var på Tusenmeterblikk, men det er likevel ikke mindre mørkt.

 

En av sangene på Drømmevakt er utløst av en usedvanlig dårlig opplevelse på en restaurant i en østfoldkommune, der ordtaket «Kunden har alltid rett» rett og slett ble snudd på hodet, med skremmende konsekvenser.

Det er mulig at restaurantørene det dreier seg om kommer til å angre på den dagen de la seg ut med en som har ordet i sin makt, «Balladen om et hår i suppa» er nidvise med en syrlighetsgrad vi alt for sjelden hører.

 

 

 

Tittelsangen, «Drømmevakt», har likevel en alt annen enn mollstemt opprinnelse. Den skriver seg fra en periode da Franks datter hadde problemer med å sovne. Avtalen som hjalp Ole Lukkøye med å innfinne seg, viser ytterligere en side ved Frank Skovrands musikalske prosjekt.

 

 

 

 

Tusenmeterblikk 2014

 

Les Tom Skjæklesæthers anmeldelse av Tusenmeterblikk her;

 

Frank Skovrand er en sanger som først og fremst er en tekstformidler, hans ærend er ikke å imponere med stemmekraft og vokalakrobatikk. En tradisjon som man gjerne kan si at Bob Dylan er den høye beskytter av. Ujålete og direkte, slik at tekstens innhold, og eventuelle fravær av innhold, ikke tåkelegges.

 

Da jeg så Frank Skovrand spille på Rekekafeen under fjorårets visefestival, slo det meg at han har mer og mer til felles med Ole Paus, ikke fullt så rusten i stemmen enda, men på god vei til å bli en som turnerer ord og poesi med samme eleganse.

 

På det tidspunktet hadde Skovrand bare et album på CV-en, 2009-utgivelsen «Hotellmorgen», men han bød på sanger som nå er å finne på rykende ferske «Tusenmeterblikk».

 

Den nye plata er spilt inn i Kleiva studio, under produsentoppsyn av Freddy Holm og med Holm som omnipresens på akustiske og elektriske gitarer, mandolin, banjo, autoharpe, bratsj, feler, cello, piano, orgel og kor. Finnes det flere instrumenter? Å, ja, Magnus Buer Hansen og Andre Solheim spiller trommer, mens Espen Rogersen trakterer bass.

 

Skovrands kunstneriske virke har ofte en forbindelseslinje til en annen markert haldenser, regissør Øystein Karlsen. Så er også tilfelle på «Tusenmeterblikk», der Karlsen har navnet sitt på to av tekstene, åpneren «Verdenspilot» og «Bergtatt», den siste sammen med Skovrand. Mange har allerede fått med seg «Bergtatt», takket være at VGTV nylig publiserte videoen til denne duetten med skuespilleren Agnes Kittelsen. En innsats som visstnok skal være Kittelsens platedebut. Hun kunne neppe ha tatt steget sammen med en mer sympatisk vokalpartner, Skovrand er ikke ute etter å stjele showet her.

 

Om Karlsens «Verdenspilot» er å betrakte som en selvbiografisk tekst, kan det synes som om en smule eksistensiell tvil gjør seg gjeldende hos Dags skaper.

 

En tekst som kanskje kan sies å ha et visst slektskap med Skovrands egen «Mørket»; «Du sitter stille mens det treffer, som lyn på høylys dag/ Det er ikke tanken som slår deg, men et mørkt ubehag/ Lik en hånd som sakte tar deg, som kryster og drar/ Det er som følelsen å synke i et stort åpent hav.»

 

I det hele har Skovrand denne gang alvor på agendaen, tekstene hans tar oftest for seg sider ved livet som kanskje ikke påkaller det mest løsslupne av allsang. I «Masken» synger han om «klovner uten nese, om en bjelleløs narr, en maske som mister ansikt, som falt og etterlot et arr.»

 

«Tusenmeterblikk» kan som helhet tenkes å være inspirert av Ibsens oppfatning om diktning, «Som å holde dommedag over seg selv», mange av tekstene borrer i fortida, i forspilte sjanser og skuffelser av både selvforskyldt og noe mer tilfeldig art.

 

Ikke tekster som inviterer til de storslagne arrangementer eller de mest offensive utspill. Helt i tråd med dette, dreier det seg om musikalsk fargelegging av det klart mollstemte slaget, der Holms strykerpensel oftest er i bruk.

 

På den noe muntrere siden befinner seg sangen «Siste Reis», der teksten er signert Tord Akerbækk m/ venner. Om mimring over beger med et morsomt sluttpoeng vi ikke skal avsløre her.

 

Under tvil kan også avsluttende «Ballade nr. 19» føres på kontoen for smil, selv om trubadurens skjebne er ublid. «Han pakker opp gitaren i det sola vender ned/ Dejavuer pisker netthinna fra forrige offersted/ Men nå skal visas venner få ektefølt lyrikk/ Satiriske betraktninger fra et skarpt og skråstilt blikk./

 

«Tusenmeterblikk» er ikke akkompagnement til reker og vin i sommer, snarere vil den komme helt til sin rett når høstmørket lystrer Skovrands østfoldske blues.

 

Tom Skjæklesæther

 

Hotellmorgen

 

 

"Dette er folk som kan gamet" (Østlendingen)

"Alltid noe godt fra Halden" (Moss avis)

"God morgen" (Fredrikstad blad)

 

Frank Skovrand; En borgelig bohem, skuespiller og musiker fra musikkbyen Halden.

En by som har fostret opp uforholdsmessig mye talent i forhold til sin størrelse.

 

 

Med debutplaten Hotellmorgen har Skovrand skapt noe som tar hans egne røtter på alvor, samtidig som det snakker til hver og en av hans generasjon. Hotellmorgen tar deg med inn i en verden der svensk visetradisjon og fortellerevne møter fabrikkby og øvingslokaler i murgarasjen. Frank har hentet inspirasjonen til platen hos kjente og kjære artister innen sjangeren som Lars Winnerbeck, Bob Dyland og Tom Waits.

Hotellmorgen gir deg noe så unikt som en påminnelse om at du ikke er alene om å føle at verden er et veldig forvirret og underlig sted.

På platen har Skovrand samarbeidet med Øysten Karlsen (Tv serien Dag, Filmen Fuck up, Herreavdelingen, Et Norge I krig, De 7 dødssynder mm) som tekstforfatter. Noe som har resultert i dype og sterke tekster om kjærlighet, død og den lengselen etter noe man ikke helt kan definere.

Platen er produsert av Norges dyktigste på sitt felt, flere ganger spellemannpris vinnende Kai Andersen (Big bang, Dum dum boys, Tommy Tokyo, Motorpsyco) i hans legendariske Athletic Sound studio i Halden. Og med et band bestående utelukkende av fantastiske musikanter, leverer Skovrand her noe som kan komme i skade for å bli likt av svært mange mennesker.

“I et mylder av tanketomhet, dukker det fra tid til annen opp artister med noe ektefølt på hjertet. For oss som har valgt et liv med musikk, er det disse stundene som gir vårt yrkesvalg mening. Frank har levert en plate som ikke blir fanget opp av noen komersiell radar. Dette er en gave til folk som setter innhold først på agendaen.”

Kai Andersen

"Jeg har fulgt med på Skovrand de siste 5 årene. Han har en egenart og en orginal stemme og sound. Han formidler en tekst med en unik troverdighet. Jeg syntes det er merkelig han ikke har kommet med cd før."

Svein Gundersen

“Frank Skovrand har spilt inn et album i Haldens legendariske Athletic Sound, med kremen av byens musikere på laget. Resultatet har blitt musikk av det overlegne organiske slaget, der de svært gjennomarbeidede norske tekstene virkelig kommer til sin rett. Franks bakgrunn som skuespiller kan ha sitt å si for forbilledlig formidling av tekstmateriale som kan bryne seg med det aller beste. Musikken er med å understreke og å fremheve, uten på noe tidspunkt å stille seg i veien for sangen. Frank har laget en av årets beste norskspråkelige plater, i et år der konkurransen er usedvanlig tøff”.

 

Tom Skjeklesæther