Frank Skovrand/ Drømmevakt

Da den avdøde amerikanske sangeren/ låtskriveren Warren Zevon (1947-2003) besøkte Norge for konserter etter sitt formidable albumcomeback med Sentimental Hygiene i 1987, ble konserten hans på osloklubben Sardines torpedert midtveis av at en morroman utløste overrislingsanlegget.

Etter et langt opphold kom Zevon tilbake på den strømløse scenen, og åpnet med følgende lakoniske melding; —When technology breaks down, society will once again have to call upon the services of the folksinger.

Haldenser Frank Skovrand er godt kvalifisert for å aksle den oppgaven, som trubaduren som synger det som det er, uten alt for mye teknologisk fiksfakseri.

Nå er Skovrand her med sitt tredje album, Drømmevakt, i en serie som på alle vis akselerer, både i utgivelsestakt og i musikalsk intensitet, fra debuten, Hotellmorgen (2009) via fjorårets Tusenmeterblikk.

Allsidige Skovrand har nettopp avsluttet den første oppsetningen av haldenser Tord Akerbæks skuespill Statsmusikus Hagenbergs memoirer på Norges eldste teaterscene i Rosenlundsalen i hjembyen. Der beveger Skovrands rollefigur seg i saltomortaler bakover i Haldens historie, via tilsynelatende tilfeldigheter, historiske brikker som faller inn i hverandre med til dels katastrofale menneskelige konsekvenser.

Skovrand får også tid til et lite knippe sanger i den svært krevende enmannsforestillingen, ved siden av en omfattende taletekst.

Med seg på scenen har «Hagenberg/ Skovrand» en trio, som også utgjør tre fjerdedeler av ensemblet som spiller på Drømmevakt ; Platas produsent, multiinstrumentalist Freddy Holm, nylig døpt av den amerikanske produsenten John Agnello til «The FreddyPhonic Orchestra», kontrabassist Roger Morland (til daglig i Det Norske Blåseensemblet) og arkitekt-gitarist Markus Linge.

I tillegg, trommeslager og perkusjonist Magnus Buer Hansen.

Til sammen skaper denne kvartetten musikk som strekker seg ut over et stort lerret, her høres referanser til europeisk teatermusikk slik den ble laget av Kurt Weill på 1920-30-tallet, her blåser det svensk saltvannsrock fra Lundell til Winnerbäck, her høres lærdommen fra de største norske visesangerne fra Finn Kalvik til Ole Paus.

—Jeg tror jeg har det som en sykdom, det har alltid vært sånn, behovet for å vri og vende på ord og uttrykk, ofte til mine omgivelsers store fortvilelse, forteller Frank, —det å skrive sangtekster er bare en konsekvens av denne «sykelige tilstanden».

—Jeg tenker også at vi som skriver har et ansvar for å ta vare på språket, både ved å utvide det og å bevare det som risikerer å bli glemt, borte. I så måte er Hamsun et stort forbilde, han besatt et ordforråd som var gigantisk sammenlignet med det som var vanlig i hans levetid.

—En kortfattet beskrivelse av det jeg gjør på Drømmevakt er kanskje «Filosofiske betraktninger fra et mørkt hjørne.» Dette er muligens mindre personlige tekster enn hva tilfellet var på Tusenmeterblikk, men det er likevel ikke mindre mørkt.

En av sangene på Drømmevakt er utløst av en usedvanlig dårlig opplevelse på en restaurant i en østfoldkommune, der ordtaket «Kunden har alltid rett» rett og slett ble snudd på hodet, med skremmende konsekvenser.

Det er mulig at restaurantørene det dreier seg om kommer til å angre på den dagen de la seg ut med en som har ordet i sin makt, «Balladen om et hår i suppa» er nidvise med en syrlighetsgrad vi alt for sjelden hører.

Tittelsangen, «Drømmevakt», har likevel en alt annen enn mollstemt opprinnelse. Den skriver seg fra en periode da Franks datter hadde problemer med å sovne. Avtalen som hjalp Ole Lukkøye med å innfinne seg, viser ytterligere en side ved Frank Skovrands musikalske prosjekt.